Skaderater

MMA er voksende verden over. I land som for eksempel Japan og Brasil har MMA, i en eller annen form, vært tilstedeværende i lange tider. I USA er sporten sanksjonert i visse stater, mens den i andre stater møter motstand.

I Skandinavia var Finland tidligst ute med å arrangere

FinnFight 6

profesjonelle kamper. Den beryktede eventen FinnFight gikk allerede av stabelen i 1998. I Sverige har de, i nyere tid, hatt en kamp som har bølget frem og tilbake for å få MMA legalisert. Pr i dag er sporten legalisert. Det Svenska MMA Förbundet (SMMAF) er tilknyttet Riksidrotts Förbundet gjennom særforbundet for kampsport Svenska Budo & Kampsportförbundet. Med andre ord er sporten helt og holdent integrert i svensk idrett. MMA ble lovligjort og fikk etterhvert et utvidede, profesjonelle regler. Noe som ble behandlet gjennom ”Kamsportdelegationen”. Dette er et organ som består av tre deler. En medisinsk del med nevrologer, en juridisk del og en idrettslig sakkyndig del. Det er disse som legger føringer for søknader i forhold til kampsport-matcher (Broberg, 2009). De er meget nøye i forhold til, eksempelvis, sikkerhet, regelverk, planer for egenkontroll og oppfølging.

Der hvor MMA møter motstand kan det virke som om noen av argumentene mot er økonomiske, medisinske, etiske og moralske begrunnelser. Videre dreier denne artikkelen seg om skadeomfanget i MMA.

Skadeomfang i MMA

Før man snakker om skadeomfang så er det relevant og nevne at i all hovedsak så finnes de fleste av MMAs bestandeler, i lovlige former, i andre kampsporter. Dette er ikke spesielt overraskende, siden MMA, i navnet, er en mikset stilart. Enkelt sagt, kan man utøve boksing, kickboksing, kyokushinkai karate, bryting og grappling, men man kan altså ikke kombinere dette. Selv ikke en veldig forenklet form, hvor man bruker kickboksing regler stående, og kun grappling på bakken har gått gjennom nåløyet.

Når det gjelder skadeomfang så er det relativt sett, svært få studier på dette. Bledsoe (2009) hevder det kun finnes tre gode studier på dette, frem til 2009. For det første Kochhar, Back, Mann & Skinner (2004) som har analysert risikoen for nakkeskader i MMA. Deres konklusjon er at det finnes en relativt stor risiko for whiplash i MMA. De viser spesifikt til tre kast og et kvelegrep, som gjør utøveren spesielt utsatt.

Tabell (Kochhar, Back, Mann & Skinner, 2004)

Bledsoe (2009) påpeker også at dette er kast og kvelninger som alle er lovlige i andre sporter som judo, jujitsu og bryting. Dette gjelder også for Norge.

For det andre, Buse (2006) gikk igjennom videofilmer av 642 MMA kamper mellom 1993-2003. kampene var enten sanksjonert i Japan eller USA. Konklusjonen var at teknikker mot hodet sto for kampavslutninger i 182 kamper. Han konkluderer med at videre forskning er tiltrengt for å avdekke farene ved MMA i forhold til hodeskader.

Det siste studiet Bledsoe (2009) referer til er et studie som han selv utførte sammen med Hsu, Grabowski, Brill & Li (2006). Dette var et komparativt studie hvor MMA og boksing ble sammenlignet. MMA viste seg å ha en generell skaderate pr 100 kamper på 28.6, mens boksing var nede i 17.1. Den mest vanlige avslutningen i en MMA kamp i dette studiet viste seg å være ved teknisk knockout (TKO) etterfulgt av en såkalt Tap Out (TO). Tap out betyr at deltakeren signaliserer at han gir seg. Når man så på rene knock outs (KO) hadde MMA en KO rate på 6.4 %, mens boksing hadde en rate på 11.3%. En begrunnelse for dette kan være at en MMA kamp stopper med det samme en utøver ikke lenger kan forsvare seg, mens man i boksing får såkalt telling, og dermed muligheten til å fortsette (www.smmaf.se, 2009). Bledsoe et al. (2006) tar dette til inntekt for en redusert risiko i forhold til hodetraumer i MMA enn andre konkurranser som involverer slag og spark.

Bledsoe (2009) konkluderer med at man trenger mer forskning, og spesielt er behovet for langtidsstudier til stedet, men at studier sålangt ser ut til å indikere at MMA er, i hvertfall, like trygt, eller utrygt, om man vil, som andre kampsporter med slag og spark. Han påpeker også at det aldri har vært et dødsfall i forhold til sanksjonerte MMA eventer.

Denne konklusjonen støttes også av Ngai, Levy & Hsu (2008), som har gått gjennom 5 år med MMA, fra 2002-2007. Data kommer fra regulerte og sanksjonerte eventer i USA. Resultatet etter 635 kamper, med 1270 deltakere, hadde en skaderate på 23.6 pr 100 kamper. De vanligste skadene var kvestelser eller skader på overkroppslemmer (Lacerations and upper limb injuries).

Tabell (Ngai, Levy & Hsu, 2008)

Alvorlige hjernerystelser hadde en rate på 15.4 pr 1000 kamper. Ingen dødsfall eller kritiske sportsrelaterte skader ble rapportert. Alder, vekt eller kamperfaring hadde heller ikke noe statisk signifikans i forhold til å gjøre deltakerne mer utsatt for skader.

Konklusjonen var, som nevnt over, at skaderaten i sanksjonert, profesjonell MMA er relativt likt andre kampsporter. Den generelle risikoen for kritiske skader er lav. Forfatterne ønsker også mer forskning i forhold til skadetrender, og ikke minst flere tiltak for å holde skaderatene nede.

Avslutning

I Norge er ikke MMA engang anerkjent som en sport. Det er forbudt å holde konkurranser, men det er lovlig å trene MMA. Norge har kun hatt en eneste profesjonell kamp på egen mark. Det skjedde i Bergen i 2008, men det var da som en kunstnerisk performance, noe som gjorde dette lovlig.

George Sallfeldt

Over grensen, i Sverige anser Sallfeld (Broberg, 2009), sakkyndig i Kampsportdelegationen, MMA som:

”Kampsport i Sverige, och där är MMA inräknat, är kanske den mest reglerade och kontrollerade idrottsformen i hela världen. Så, ja, jag hade låtit min dotter gå på MMA-träning om hon hade velat det, utan tvekan”.

Olympiatoppens sjefslege, Lars Engebretsen, samt bokseforbundets Frank Robert Wallstad vedgår at den alvorlige skaderisikoen i MMA er liten (Opsahl, 2011). Dermed støtter de to sistnevnte, konklusjonene fra studiene ovenfor.

Det er dermed på det rene at MMA, både nasjonalt og internasjonalt, trenger mer forskning. Eksempelvis, langtidsstudier i forhold til skaderatene, både for amatør- og profesjonelle konkurranser, såvel som trening og mosjon. Med andre ord, få frem et godt, nyansert og reelt, bilde av sporten.

En slik forskning vil være av stor betydning for hvorledes veien skal bli, og vil trolig legge tunge føringer på hvordan sporten best kan reguleres, sanksjoneres og utbedres. Det er dog slik at langtidsstudier tar flere år og fullføre. Dermed er det av viktighet å begynne å legge til rette for et solid rammeverket for MMA allerede i dag.