Historier avhenger av fortelleren, og MMAs historie er ikke noe unntak. Det er en krunglete, tilbakevendende og sammenfiltret historie, hvor det finnes små, subtile påvirkninger så vel som større og mer direkte.

Noen av de første arkeologiske bevis for utøvelse av sport stammer fra den sumerske sivilisasjonen rundt 3000-1500 f.kr. Her finnes det blant annet evidens for boksing og bryting. I den egyptiske sivilisasjonen (3000-1100 f.kr.) finner man også evidens for at det ble holdt blant annet ballspill, akrobatikk og yoga, i tillegg bryting. Minoerne (3000-1200 f.kr.) på Kreta drev med både boksing og bryting, samt svømming, jakting, dansing og seiling.

De olympiske leker var i sin spede begynnelse først og fremst en religiøs fest til ære for gudene, med både ofringer og hellige ritualer. Men de var også en hyllest til menneskekroppen og dens potensial. Tradisjonelt legges de første olympiske leker til år 776 f.kr. i Olympia, og ble holdt hvert fjerde år. I 708 f.kr. ble bryting introdusert, mens pugilisme eller boksing kom med i 688 f.kr.

I de 33. Olympiske leker, år 648 f.kr., ble en kombinasjon av disse grenene, Pankration, introdusert. Dette er forgjengeren til dagens MMA, og det var en sport som snart skulle vise seg å bli den mest populære av alle.

Pankration

Pankration



Pankration er en kombinasjon av de greske ordene ”pan” som betyr all, og”kratos”som kan oversettes med kraft eller styrke. Selve opprinnelsen til Pankration hersker det stor uenighet om.

Grenen hadde kun to regler: Ingen fingre i øynene og ingen         biting. Kampene, som ble arrangert i en firkantet ring, og endte ved at en av deltakerne overga seg eller ble slått ut. Disse kampene kunne vare i timevis da det ikke var noen øvre tidsgrense. Vanlige teknikker var slag, spark, albuer og knær, samt nedtakninger til marken hvor man fortsatte kampen med slag, kvelninger og låser.

Gjennom krig og erobringer ble gresk kunnskap spredd østover. Alexander den store rekrutterte flere av sine stridsmenn blant Pankration utøverne, og disse utgjorde en stor del av hans hær da han invaderte India i år 326 f.kr. Flere kilder mener dette er opprinnelsen, eller i alle fall en stor påvirkningskilde, til asiatisk kampkunst (martial arts).

I omtrent tusen år fortsatte lekene uavbrutt frem til romerne offisielt innførte kristendom som statsreligion, og lekene ble forbudt i år 393e.kr. på bakgrunn av at de var hedenske. Pankration kan sies å bli transformert til noe ugjenkjennelig i form av gladiator kamper, så den greske tradisjonen forsvinner, mer eller mindre, i 2000 år, mens kampkunsten i Asia levde sitt eget liv.

Da de moderne olympiske lekene ble gjenopptatt i 1896 var ikke pankration lenger en del av lekene. I 2004 ble en søknad om å gjenintrodusere pankration som en olympisk gren avslått. Men det er ennå ikke for sent for den gamle kjempen og atter en gang bli en av lekenes mest populære skue, spesielt med tanke på at dens yngre bror MMA har hatt en enorm utvikling og blitt vist stor interesse i de senere årene, men dens skjebne ligger fortsatt i fremtiden, og som alltid vil tiden vise hva som blir spunnet.

Nyere historie

Pride Fighting Championships



Moderne MMA sin opprinnelse kan sies å ha to sammenkoblete bevegelser. For det første er det vale tudo [1] eventene i Brasil som startet i begynnelsen av 1920-årene, og for det andre de japanske shoot wrestling showene under Antonio Inokis ledelse på midten av 1970-tallet. Sporten tok for alvor steget frem fra skyggene i 1993 i USA da ”the Ultimate Fighting Championship” (UFC) ble etablert. I 1997 ble Japans svar, ”Pride Fighting Championships” dannet. Senere, i 2007, ble disse organisasjonene forent gjennom et oppkjøp, og historien holder frem.

Brasil

Mitsuyo Maeda (1878-1941) var en velkjent japansk judõka, som på begynnelsen av 1900 tallet reiste verden over for å demonstrere judo både igjennom oppvisninger og såkalte utfordringskamper mot utøvere fra ulike kampsporter, som bryting, boksing, savate etc.

Maeda, eller Count Coma, som han ble kalt i Japan, ble en god venn med Gastão Gracie i Brasil. Som en vennetjeneste trente Maeda Gastãos sønn, Carlos i judo. Da Maeda reiste tilbake til Japan begynte Carlos å trene med sine brødre Helio, Jorge, Osvaldo og Gastão jr. I stedet for å føle seg bundet til tradisjoner, lik østlige kampsporter, jobbet brødrene for å tilpasse teknikkene til seg selv. Spesielt Helio jobbet for å modifisere teknikkene, og i følge hans sønn, Rorion, var det slik Brazilian Jiu-Jitsu ble dannet.

Helio Gracie



I 1925 åpnet Carlos og Helio et jiu-jitsu [2] akademi i Sao Paulo. Som reklamekampanje startet de det som skulle bli kalt for ”the Gracie challenge”, noe som innebar at akademiet la ut åpne utfordringer i avisene. Dette resulterte i at representativer fra forskjellige karateskoler, capoeiraskoler, boksere osv kom for å utfordre Gracie familien. Disse kampene ble kjent som Vale Tudo kamper, og kan sies å være relativt like de gamle Pankration kampene.

Av alle brødrene så var det Helio [3] som gikk de fleste kampene. Etter hvert ble kampene enormt populære. De ble profesjonelle og ble avholdt i Brasils største fotballstadioner. Gracie familien ble markante skikkelser innen Vale Tudo.

Ordene fløy og ryktene nådde til slutt Japan, og en ny rivalisering var født. Mestere i forskjellige kampsporter fra Japan tok turen over til Brasil for å utfordre Gracie familien, både for å teste seg selv, sin kampsport og fordi man mente at Gracie familien med sine modifiseringer hadde vanhelliget den opprinnelige kunsten.

The Gracie Challenge



I begynnelsen av 1980-tallet ankom en av Helios sønner, Rorion, USA for å lære ut Brazilian (Gracie) jiu jitsu. Han opprettholdt ”the Gracie challenge! Og la samtidig til at den som kunne overvinne han eller en av brødrene hans i en Vale Tudo kamp skulle få 100 000 usd. Kampene ga en viss popularitet, men Rorion ønsket å ta det et steg videre. Ved hjelp fra blant andre Art Davie og presidenten i Semaphore Entertainment Group (SEG), Bob Meyrowitz, skapte de UFC i 1993.

"The goal was to find “the Ultimate Fighting Champion” with a concept to have a tournament of the best athletes skilled in the various disciplines of all martial arts, including karate, jiu-jitsu, boxing, kickboxing, grappling, wrestling, sumo and other combat sports.  The winner of the tournament would be crowned the champion."

Fra å ha minimalt med regler, lik vale tudo eventene i Brasil, og ubegrenset med tid, ble det gjort grep for å tilfredsstille både publikum og pay per view (PPV) tidspunktene. I 1997 mistet UFC sin PPV kontrakt.

I 2001 begynte en ny æra for UFC. De ble kjøpt opp av et Las Vegas basert kasino og media management selskap, Zuffa, LLC. MMA i USA ble regulert og sanksjonert [4] i flere stater. De hadde fått et strammere regelsett med blant annet runder, tidsbegrensninger, vektklasser, en liste på 31 forbud og 8 måter å vinne på. De fikk tilbake sin tv avtale og sprengte både tidligere rekorder, i forhold til seertall og tilskuere.

Japan

Den japanske forhistorien til MMA er lik mange små bekker, som noen ganger er sammenfiltrede og danner større elver, går sine egne veier og møter hverandre igjen, mens atter andre igjen renner ut og forgår i intetheten. Men en ting er sikkert, og det er at historiens kromspring er en spennende og uberegnelig reise innen kampsport, kampkunst og ikke minst underholdning, ofte fylt med tilbakevendende navn i forskjellige settinger.

Antonio Inoki



Karl Istaz (1924-2007) brøt under navnet Karl Gotch [5], og representerte blant annet Belgia i både gresk-romersk – og fristilsbryting i de olympiske lekene i 1948 i England. Istaz reiste over til Japan hvor han ble enormt populær og gikk under tilnavnet Kamisama, bryteguden. På 1970-tallet trente han flere kjente japanere i sin hook and shoot [6] variant av catch wrestling, deriblant Antonio Inoki og Akira Maeda.

Antonio Inoki, brukte dette som en grunnstein i sitt show ”New Japan Pro Wrestling” (NJPW). Han begynte senere å arrangere en serie med MMA matcher i tillegg, hvor han, på samme måte som Graciene, testet sin ”strong style professional wrestling” mot andre disipliner. Han kjempet blant annet mot den olympiske gullmedaljøren i judo, Willem Ruska og bokselegenden Muhammad Ali.

Disse ekte matchene ble i Japan kalt shoot-wrestling. Denne formen for kampsport er en hybrid, som er veldig lik MMA. Det er viktig her å understreke forskjellen mellom såkalte shoot matcher som er ekte, til forskjell fra såkalte pro-wrestling kamper som kalles ”work”, dvs at resultatene er fastsatt på forhånd.

Rickson Gracie



I 1997 ble det store steget i Japans MMA historie tatt, med dannelsen av Pride Fighting Championships, som i utgangspunktet ble unnfanget av Kakutougi Revolution Spirits for å fortsette tradisjonen mellom japanske og brasilianske fightere ved å bringe liv til en kamp mellom den velkjente pro-wrestleren (UWF, NJPW) fighteren Nobuhiko Takada og Gracie familiens, kanskje beste utøver gjennom tidene, Rickson Gracie [7]. Over 47 000 tilskuere gjorde dette showet til en formidabel suksess, og sikret blant annet at rivaliseringen mellom Japan og Brasil fikk en egen arena i mer enn 60 eventer frem til 2007,og gjennom alle showene fulgte den samme grunnleggende filosofien:

 “..the acceptance of any fighting technique from any school. In other words, attempt to mimic the realities of an actual fight in the form of a legitimate and honorable sport.

”The top fighters from different combative sports: Wrestling, Karate, Judo, Kickboxing, and others - all fighting in one ring under the same rules. This is what was meant by the word "FIGHT" all along. Antonio Inoki first possessed the fervent dream of realizing an Olympic Games of combative sports. The late Ikki Kajiwara depicted that dream through his illustrated stories, featuring fair rules, neutral rings, and most of all, fighters worthy of the game. All we need are fair rules for all, an independent ring, and eligible fighters. Now, "PRIDE" has made it real. Beyond the existing structure of combative sports today, we feature the best. "Who is the best?" That was a universal search. Now we have the answer. That's what you'll see in the ring of PRIDE - the white stage of dreams.” 

I lys av UFCs vanskeligheter og tap av ppv-rettigheter vokste Pride FC fort til den ledende MMA-organisasjonen i verden. De begynte deretter å utfordre den andre store kampsport organisasjonen i Japan, K-1 [8]. I 2005 lanserte K-1 sitt svar på Pride FC som ble kalt Heros [9], og som konsulent ble Akira Maeda leid inn. MMA hadde for alvor gjort sitt inntog i Japan.

"The Brazilians call it "Vale Tudo," some fans call it "no holds barred," but today both of these terms have evolved into a sport called "mixed martial arts." 

Pride FC hadde hele tiden vært båret frem av ønsket om å finne den beste og mest komplette fighteren, og hadde ervervet seg flere av de beste utøverne fra forskjellige stilarter. De hadde både Mundial [10] og ADCC [11] vinnere i sin stall. De hadde videre velkjente Olympiske deltakere og medaljører, og slik ble på mange måter den første sirkelen fullendt.

Sammensmelting og en ny fødsel

Ultimate Fighting Championship



Den 27. mars 2007 ble Pride FC solgt til Lorenzo Fertitta, deleier i Zuffa. Flere av Pride FCs stjerner ble overført til UFC. Dette stadfestet UFC som den største MMA organisasjonen i verden og med et nærmest monopolaktig grep på USA.

MMA i Skandinavia

Den tidlige historien til MMA i Skandinavia har på mange måter vært litt mer lettfattelig. Den har vært drevet frem av forskjellige ildsjeler, mer eller mindre i sine respektive land. Det er først nå som sportens popularitet har økt at bildet har blitt mer sammensatt og intrikat. En annen ting er at det ikke er mye historikk tilgjengelig, så deler av fremstillingen er basert på personlig kommunikasjon.

Tro det eller ei, men pr i dag kommer det faktisk en del utøvere som gjør seg bemerket både i Europa og på verdensbasis fra Skandinavia. Det spennende og unike er at det faktisk er lille Norge som har fostret to av de mest fremstående og respekterte MMA stjernene på verdensbasis; John Olav Einemo og Joachim Hansen.

Sverige var det landet som først satte sine spor i den Skandinaviske MMA historien. Her deler historien seg tidlig i to leire, før de i de siste årene har funnet mer tilbake til hverandre. På den ene siden er August Wallén og hans Shooters organisasjon.

Shooters har, som navnet indikerer, hatt sin leir i Shootfighting og kom til Sverige ved hjelp av Wallén i 1995. Der ble den administrert av Wallén og Shooters MMA frem til 2005. Dette er også en hybridsport, men den kan sies å ha et regelverk som er snillere enn MMA. Blant annet brukes tykkere hansker, leggbeskyttere og ikke minst er slag, spark og knær kun tillatt i stående posisjon. På en måte er det relativt likt MMA, men ett såkalt grappling-/ bakkegame forandrer seg relativt mye når man introduserer slag på bakken, dermed kan man også hevde at dette får til dels store implikasjoner for utøverne. Shootfighting ble lagt under ”Svenska Budo- och Kampsportsförbundet” i 2005, og ble samme år erklært idrett. De er dermed en legitim sport under ”Riksidrottsförbundet” i Sverige.

På den andre siden var det blant annet Omar Bouiche, Rikard Andersson og Richard Bohlenius som allerede tilbake på tidlig 1990-tallet trente combat sambo hos Nikolaj Malmkvist i Stockholm. Omar Bouiche dannet Sveriges første MMA klubb, Pancrase, i 1995. Andersson og Bohlenius gikk hver sine veier etter å ha vært på flere treningsreiser til utlandet. Andersson dannet Hilti BJJ Academies i 1997, mens Bohlenius relokerte til Oslo og dannet Scandinavian Brazilian Jiu Jitsu Academy (SBJJA) i Oslo i 1997. Det var her Norges kanskje beste fightere gjennom tidene ble født. John Olav Einemo ble i 2003 verdensmester i submission wrestling (SW) i ADCC turneringen i Abu Dhabi. Joachim Hansen er tidligere champion i både Shotoo og Dream og begge har gått kamper i både Pride og ikke minst FinnFight.

Marko Leisten dannet MMA klubben FinnFighter’s gym i mumitrollets hjemby, Turku, i 1995. Leisten var den første som organiserte og holdt en profesjonell MMA event i Skandinavia, den myteomspunnede FinnFight, i 1998. Den første eventen ble av alle ting holdt på ett utested. De neste eventene fikk et mer sportslig preg med tilværelse i idrettshallen Kuittaa. Det spesielle med denne eventen er regelverket. Eller snarere mangel på regler. Der UFC pr i dag ikke tillater å sparke (såkalt soccerkicke), trampe (stompe) eller bruke knær mot en liggende motstander, og der Pride ikke tillot albuer, og begge organisasjonene ikke tillot skallinger og lugging, var alt dette tillatt i FinnFight. Leisten er også leder for den skandinaviske delen av den Japanske Shooto organisasjonen, og har holdt eventer både i sitt hjemland og i Sverige.

Jakob Sverre Løvstad som trente under Bohlenius i Oslo flyttet på grunn av studier og startet sin egen avdeling i Trondheim. Etter en del år byttet klubben navn til Trondheim Fight Gym. Løvstad er blant annet dobbel FinnFight champion.

I 2007 ble det Svenske Mixed Martial Arts Forbundet (SMMAF) dannet. Den 15 mars, 2008, fikk de innpass i det Svenska Budo & Kampsportförbundet, og ble dermed tilsluttet Riksidrottsförbundet. I løpet av få år fikk SMMAF sitt eget særforbund, muligheter til å arrangere amatør- og profesjonelle kamper. Sistnevnte nå også med internasjonale regler.

I løpet av 2012 skal UFC gjeste vårt naboland, Sverige. På mange måter kan man si at en ny sirkel er sluttet, og lagt til rette for en ny vandring fremover i MMA sportens historie. Denne gangen jobber NMMAF for at også Norge skal kunne ta del i denne historien.

 

*********


[1] Vale Tudo er portugisisk og betyr Anything goes – Alt er lov.

[2] Judo har siden sin begynnelse vært separert fra jiu-jitsu i forhold til mål, filosofi og trening. I Japan var judo også kjent som Kano Ryo jiu-jitsu eller rett og slett jiu-jitsu. Selv om det var sterk rivalisering innad i disiplinene var det ingen store forsøk på en klar demarkasjon. Når Maeda med følge ankom Brasil, ble det i avisene referert til jiu-jitsu, selv om de var kodokan judoka.

[3] Mellom 1935 og 1957 gikk Helio Gracie mer enn 1000 vale tudo kamper før Carlos sønn, Carlson, og senere Helios sønner Rolls, Rickson og Rorion tok over.

[4] UFC er regulert gjennom noen av de mest prestisjetunge organisasjonene, blant annet; California, Florida, Nevada, New Jersey, Ohio og Pennsylvania State Athletic Commissions.

[5] Han tok navnet etter den kontroversielle catch wrestling mesteren Frank Gotch, som  hadde trent under den legendariske Martin ”Farmer” Burns.

[6] Hook beskriver her det å submitte noen, dvs å få noen til å gi seg, mens shoot i denne konteksten viser til at det er en virkelig kamp og ikke et ferdigregissert skuespill.

[7] Rickson Gracie bekjempet Nobuhiko Takada i Pride 1 og senere i returkampen i Pride 4 et år etter. Takada begynte å jobbe i Pride FC etter å ha trukket seg tilbake fra MMA.

[8] K-1 ble dannet i 1993 av Kazuyoshi Ishii, og kombinerer stående teknikker fra Muay Thai, Karate, San Shou, kickboksing og boksing for å finne den beste ”stand up” fighteren i verden, den såkalte ”1”.

[9] Dette var K-1s andre forsøk på å skape et mma show. Det første showet Romanex ble etter kort tid kansellert.

[10] The World Jiu-Jitsu Championship eller Campeonato Mundial de Jiu-Jitsu (vanligvis omtalt som Mundials) er en av de mest prestisjetunge Brazilian Jiu-Jitsu (BJJ) turneringene i verden. De holdes hvert år av the International Brazilian Jiu-Jitsu Federation.

[11] The ADCC (Abu Dhabi Combat Club) Submission Wrestling World Championship ble opprettet av Sheik Tahnoon Bin Zayed Al Nayan, sønn av Sheik Zayed bin Sultan Al Nahyan, tidligere president for de forente arabiske emirater etter en idé av Renzo og Royler Gracie, og er den største i sitt slag.